Med bakgrunn i dagens fiskeripolitikk, særlig om sjølaksefiske, er det grunn til å spørre seg om myndighetene har til hensikt å avvikle alt laksefiske i sjøen?
Spørsmålet kan stilles både til norske myndigheter og til Sametinget, som har et særlig ansvar for det samiske folks interesser.
Gjennom vedtak, forskrifter, redskapsbruk og andre forvaltnings grep, er sjøsamisk laksefiske i store deler av landet i praksis blitt stengt ned eller presset mot avvikling.
Dette skjer samtidig som Norge liker å fremstille seg internasjonalt som en forkjemper for urfolksrettigheter.
Den sjøsamiske kulturen kan ikke overleve om den ikke praktiseres. Dette gjelder all kultur- og næringsutøvelse, så som fiske, utmarksnæringer og reindrift.
Staten visste bedre
I 1994, under EU-forhandlingene, arbeidet Norge aktivt for å få anerkjent samiske rettigheter internasjonalt. Dette fremgår i den såkalte protokoll 3, der den norske stat ønsket å sikre samiske rettigheter til kultur, språk og næring i en eventuell avtale med EU.
Det var den norske statens egen linje.
Tretti år senere, bidrar den samme stat til at sjølaksefiske som er en samisk nærings- og kulturtradisjon, ikke kan praktiseres.
Ut fra dette er det vanskelig for Bivdu å se dette som annet enn en politisk kuvending, der man ikke tar ansvar for sitt eget urfolks interesser.
Hvor ligger så ansvaret for at myndighetene fører en politikk som kan bety slutten for sjølaksefiske? Ansvaret ligger selvsagt hos de som fastsetter lover og regler for praktisering av sjølaksefiske:
• Stortinget, som har vedtatt lover og akseptert en forvaltningsmodell som i praksis ikke sikrer sjøsamisk kulturgrunnlag.
• Regjeringen, som har det overordnede konstitusjonelle ansvaret.
• Klima- og miljødepartementet, som fastsetter de sentrale reguleringene.
• Miljødirektoratet, som utformer og anbefaler reguleringene.
• Øvrige politikere og embetsverk som vet – eller burde vite – hvilke konsekvenser dette har.
Det er grunn til å hevde at dagens politikk faktisk betyr en fjerning av sjølaksefiske og den kulturen den representerer. Men ingen har vedtatt at sjølaksefiske og sjøsamisk kultur skal avskaffes.
Tvert imot har Ap som nå har regjeringsmakten, i sitt politiske program lovet å verne og å bygge videre på denne næringen og kulturen.
Haken ved dette er imidlertid at næringen må kunne praktiseres. Den kan ikke leve videre verken i partiprogram eller strategidokumenter, den kan kun leve videre i hverdagen til sjølaksefiskeren. Kulturen og kunnskapene lever i fisket, i bruk av redskapene, i kunnskapsoverføringen mellom generasjoner, i kunnskapen om fjorden og fiskeplassene, og i den praktiske sjølbergingen.
Bivdu vil hevde at om den praktiske bruken dør, så dør også kulturen.
Grunnloven §108 er tydelig: Staten skal legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Likevel behandles sjøsamisk sjølaksefiske og kultur som om dette ene og alene omhandler teknisk og biologisk ressursforvaltning i snever forstand.
Det er en grov forenkling.
Den kan resultere i at en urgammel kultur og næring dør ut.
Det vil Bivdu kjempe mot. Men, det betyr ikke at Bivdu krever adgang til ubegrenset fiske.
Vi mener også at laksebestandene må beskyttes. Men det fritar ikke staten fra sine rettslige plikter overfor landets urfolk. Vernetiltakene må utformes slik at næringen og kulturen kan leve videre.
Og det er her kollisjonen mellom Bivdu og staten skjer.
For oss er spørsmålet hvorfor sjøsamisk kultur alltid må vike for andre interesser? Hvorfor vurderer ikke politikerne tiltak som ivaretar rettighetshavernes interesser samtidig som man ivaretar oppbyggingen av en bærekraftig laksebestand?
Det er nemlig fullt mulig å foreta reguleringstiltak som ivaretar begge hensyn. Vi spør oss hvorfor staten ikke er villig til å diskutere slike grep med Bivdu? Er det fordi det er enklest å forby alt fiske uten hensyn til konsekvensene for vår næring?
Vi vil hevde at embetsverket vet hva konsekvensene av dagens forvaltning betyr, nemlig at man faktisk avvikler sjølaksefiske som næring og kultur.
Etter vår mening kan ingen i Miljødirektoratet eller departementene troverdig hevde at de ikke forstår konsekvensene av dagens forvaltning.
De vet at sjølaksefiske ikke bare er «fiske».
De vet at dette er kulturutøvelse.
De vet at sjøsamiske miljøer rammes særskilt.
De vet at tradisjonell kunnskap forsvinner når praksisen stopper.
Likevel går utviklingen i én retning, avvikling av en urgammel næring og kultur.
Dette er et direkte overgrep og et brudd på fundamentale
menneskerettigheter. Og ansvaret for dette ligger hos landets politiske myndigheter.
Er staten Norge villig til å foreta enda ett grovt brudd på menneskerettighetene overfor det samiske folk?
Og her er Stortingets taushet talende i denne konkrete saken.
Stortinget diskuterer gjerne urfolksrettigheter i prinsipielle ordelag.
Men hvor er det tydelige politiske oppgjøret når en konkret sjøsamisk kulturpraksis forsvinner?
Hvor er spørsmålet til regjeringen?
Hvor er den konstitusjonelle kontrollen?
Hvor er viljen til å teste om dagens praksis faktisk tåler Grunnlovens krav?
Det er spørsmålet Stortinget, regjeringen, departementene og direktoratene skylder oss et klart svar på.
For urfolksrettigheter må gjelde også når de er politisk krevende.
Ellers er de bare symboler.
Inge Arne Eriksen, leder av Bivdu
Kronikk i media
iFinnmark, Finnmarksdebatten:
Sjølaksefiske, Urfolk | Vil staten og Sametinget avvikle sjølaksefiske?
Ságat, Samisk debatt:
Kronikk: Vil staten og Sametinget avvikle sjølaksefisket?
Kyst og Fjord:
Vil staten og Sametinget avvikle sjølaksefiske? – kystogfjord.no
Nordlys, Nordnorsk debatt:
Sjølaksefiske, Bivdu | Vil staten og Sametinget avvikle sjølaksefiske?