Dato 17.08.2023
Bivdu til rettssak mot staten på grunn av langvarig og urettmessig nedskjæring i sjølaksefiske.
Den 16. august 2023 har Bivdu, ved vår advokat Brynjar Østgård stevnet staten v/ Klima- og miljødepartementet (KLD) for Oslo tingrett for ulovlige innskrenkinger av sjølaksefisket i Tanafjorden – men med rettsvirkninger for et større område.
Stevningen kommer som en følge av at myndighetene siden 1970-tallet systematisk har kuttet i folks rett til å drive sjølaksefiske, og i den samme perioden overført innvunnet kvantum til andre grupper – særlig sørfinske turistfiskere i Tanavassdraget.
Søksmålet er også direkte tuftet på Bivdus grunnleggende prinsipper.
«Folket som bor ved sjøen har fra de eldste tider utnyttet fiskeressursene (også laks) i sine nærområder, på grunnlag av sedvanemessige rettsoppfatninger og de prinsipper som her ligger til grunn, herunder nærhetsprinsippet»
Bivdu anser at staten gjennom en rekke av år har innført innskrenkninger i sjølaksefisket som dels har vært stridende mot fiskernes hevdvunne rettigheter og mot menneskerettslige prinsipper. Innholdet i Fosendommen er derfor også aktuelt i en slik sak som dette.
Bakgrunn
Stevningen gjelder regulering av sjølaksefiske i året 2020 og går ut på at:
- 1) reguleringene for 2020 er/var ugyldige
- 2) EMK, 1. tilleggsprotokoll, art. 1 om respekten for eiendom og rettigheter er krenket i og med den nevnte reguleringer.
Regulering av sjølaksefiske i året 2020 føyer seg inn i – men er også et resultat av en lang nedbyggingsprosess av adgangen til sjølaksefiske – hvor ugyldigheten og krenkelsen meget vel kan tidfestes også tidligere, men man har valgt ut året 2020 som det mest «fremskutte».
På vegne av den sjøsamiske organisasjonen Bivdu anlegges det søksmål mot staten for håndhevelse av rettighetene til sjølaksefiske i Tanafjorden i Finnmark. Bivdu er et samisk ord som betyr fangst, jakt, fiske osv. I Bivdus vedtekter og formålsparagraf (§1 første avsnitt) heter det:
«Folket som bor ved sjøen har fra de eldste tider utnyttet fiskeressursene (også laks) i sine nærområder, på grunnlag av sedvanemessige rettsoppfatninger og de prinsipper som her ligger til grunn, herunder nærhetsprinsippet»
Bivdu ansees å være representativ for sjølaksefiskerne som gruppe, og herunder for disse i Tanafjorden. Representativiteten, organisasjonens struktur og fasthet tilsier at Bivdu har såvel partsevne og rettslig interesse.
Søksmålet gjelder Tanafjorden og Tanavassdraget. Tematikken har imidlertid aktualitet også for andre områder der sjølaksefiske utøves. Søksmålet går i korthet ut på å få kjent de offentlige lakefiskereguleringer i Tanafjorden og Tanavassdraget ugyldige, da dette ligger innenfor Bivdus kjerneområde m.h.t. formål og naturlige virkeområde (jf. de føringer som gis av Høyesterett i Fosen-dommen (HR-2021-1975-S). Bivdu anser at staten gjennom en rekke av år har innført innskrenkninger i sjølaksefisket som dels har vært stridende mot fiskernes hevdvunne rettigheter og dels vært av en slik karakter at de – uavhengig av evt. strid med hevdvunne rettigheter – rammes av forvaltningsrettslige ugyldighetsregler.
Sjølaksefisket i Tana har vært drevet i uminnelige tider, men økte særlig på 1800-tallet. Kilenøter kom i bruk rundt 1860 og krokgarn rundt 1880. Fisket skjedde dels med frittflytende og dels med faststående redskap.
Sjølaksefisket var ett av de fiskerier som la grunnlaget for bosetting langs kysten og innover i fjordene.
Professor Kirsti Strøm Bull skriver i sin bok «Kystfisket i Finnmark – en rettshistorie» at etter pomorhandelens sammenbrudd ved inngangen til 1. verdenskrig måtte kystbefolkningen i Finnmark kompensere med «nye» næringer og videreutvikling av eksisterende næringer. Flere satset da på sjølaksefiske. Ifølge Strøm Bull, har naturressursene tradisjonelt vært brukt alene av lokalbefolkningen i alders tid. Konkurranse om fiskeressursene er av relativt ny dato. Dette har ført til statlige reguleringer er gjennomført, og da – formelt, men ikke i sin helhet reelt – av hensyn til ressursene. De første reguleringer fikk man i 1848, og senere bl.a. lover på 1860- og 1870-tallet, frem mot lakseloven av 1905. Senere har man fått nyere lover, frem mot dagens lov av 1992.
Utgangspunkt er at sjølaksefiskerne gjennom tiden har utøvet sitt fiske på en slik måte, i et slikt omfang og over slikt tidsrom at det er etablert hevdvunne, tinglige rettigheter, typisk gjennom alders tids bruk. Bruk i alders tid danner som kjent et typisk og akseptert grunnlag for rettigheter, både moralsk og juridisk.
Bivdu har lagt til grunn at departementet (KLD) erkjenner sjølaksefisket som en viktig del av naturgrunnlaget for samisk kultur, og da – for nærværende sak – sjøsamisk kultur, da det for lengst er alminnelig anerkjent, politisk og rettslig, at samisk kultur har et eget, selvstendig vern i h.h.t. grunnloven § 108.
Sjølaksefisket er en del av en større sjøsamisk birgejupmi (ressursutnyttelse). Samhørigheten med, og avhengigheten av, naturen er også fremhevet f.eks. av Kystfiskeutvalget i NOU 2008:5, hvor det bl.a. heter at utvalget finner:
«… særlig grunn til å fremheve to velkjente forhold. For det første at samisk kultur i sterk grad er knyttet til naturen i de samiske bosettings- og bruksområder. Samekulturen bygger i stor grad på områdetilhørighet. For det andre at samisk kultur i dag er i en meget kritisk situasjon.»
Dette siste gjelder i særlig grad den sjøsamiske kultur, da det også gjennom rettspraksis – over tid – klart er slått fast at lokalbefolkningen, herunder den samiske, gjennom tradisjonell bruk over tid både kan opparbeide og har opparbeidet rettslige posisjoner som ikke kan anfektes eller innskrenkes av offentlige reguleringer på linje med ordinære allemannsretter, men som må hensyntas som nettopp konkrete, tinglige rettigheter. Denne praksisen er fulgt opp i både Selbudommen og Svartskog-dommen er det fremhevet at når alminnelige nasjonale tingsrettslige regler skal anvendes for å ta stilling til samenes rettigheter, må det skje på samiske premisser. Det skal dermed legges vekt på samiske rettsoppfatninger og på samiske sedvaner.
I behandling av Finnmarksloven ble det særskilt understreket at den rettsavklaringen som skal skje, skal bygge på de prinsippene som kom til uttrykk i både Selbu- og Svartskogdommene, men også i Stjernøy-dommen. Anvendelse av tingsrettslige prinsipper på samiske premisser er også i tråd med ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 nr. 1 om at det ved anvendelse av nasjonale regler overfor urfolk, skal tas «tilbørlig hensyn til deres sedvaner og sedvanerett», noe også Høyesterett har anvendt i sak Nesseby – med tilpasninger – på opparbeidelse av rettsposisjoner i fiskeriene; den samiske dimensjonen er fullt ut med, og står sentral, også på dette felt.
Det vil fremgå av ovennevnte, at lokalbefolkningen i Finnmark, herunder i Tana, gjennom alders tid har opparbeidet tinglige rettigheter til utnyttelse av naturressursene.
Norge har som kjent ratifisert FNs konvensjon om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO konvensjon nr. 169), det det fremgår at «vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene». Av dette følger at «håndverk, bygde- og lokalbasert virksomhet, naturalhusholdning og tradisjonell virksomhet for vedkommende folk, som jakt, fiske, fangst og sanking, skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde deres kultur, økonomiske selvberging og utvikling».
Videre følger det av FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen), dens art. 27 at en bør kunne anse at det tradisjonelle sjølaksefisket i Tana er en kulturutøvelse som er beskyttet at art. 27. Dette bygger også Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) på i sin temarapport i 2016: «Sjøsamenes rett til sjøfiske». I denne sammenheng er det også naturlig å vise til HR-2021-1975-S (Fosen), hvor Høyesterett la vekt på muligheten til å utøve den tradisjonelle og kulturbærende næring.
Oppsummering
Det har over år foregått en de facto omfordeling av ressurser knyttet til laksestammen i Tana, og den tapende part har vært det tradisjonelle, kulturbærende, sjøsamiske sjølaksefiske i Tanafjorden.
Reguleringene har vært «skjeve», på bekostning av det tradisjonelle sjølaksefisket.
Fisketid og redskapsbruk
- imøtekommer ikke kravet på anerkjennelse av den tradisjonsbundne og kulturbærende næring og aktivitet som sjølaksefisket er, og
- imøtekommer heller ikke anerkjennelse av de tinglige rettsposisjoner som er opparbeidet.
Reguleringene strider mot de hevdvunne rettsposisjoner lokalbefolkningen har, og strider mot de rammer og prinsipper som kan utledes av gjeldende rett, når man ser det samlede rettskildebilde, som inkluderer det mangfold av tunge rettskildefaktorer som en i stevningen har redegjort for.
Stevningen:
