Bivdu

Bivdu var invitert til å holde innlegg på verddedagene på Sjøsamisk Tun i Smørfjord i Porsanger. Verdde er et samisk ord som kan oversettes til venn eller gjestevenn. Ordet brukes særlig om kontakt mellom fastboende og folk fra reindrifta. På årets arrangement ble det satt fokus på fjordfiske, vindkraftplaner i Porsanger og Nordkapp kommuner og samiske rettigheter.

Vi deler medias dekning av arrangementet.

Radio Nordkapp:
Sjølaksefisket er i ferd med å forsvinne (Inge Arne Eriksen)
Må snakke om primærnæringene (Johan Isak Eira)
Sei har forsvunnet fra Porsanger (Bernt Wilhelmsen)
Vi må bli tøffere (Finn Arne Bieski Selfors)

Ságat:
Et friskt pust fra Smørfjord

iFinnmark:
Porsanger, Hamerfest | Se hvem som var på Verdde-treff (ifinnmark.no)

Program for årets verddedager:

Retten til fiske må nå avgjøres i norsk og internasjonal rett, uansett om det vekker raseri og resignasjon hos noen politikkerer, for hvem eier fisken i dag og hvem har bruksrett til fisken nord og i Finnmark?

Skrevet av Inge Arne Eriksen, leder i Bivdu.
Fredag 5. juli 2024.

Det er alltid interessant å se hva våre sentrale politikere mener, slik Ingalill Olsen gjør i sin artikkel i iFinnmark den 18. juni d.å. under tittelen «Rettsliggjøring, raseri og resignasjon». Olsen har vært en meget sentral politiker i Finnmark med tre perioder som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og fire perioder som ordfører i Måsøy kommune.

I sitt innlegg i iFinnmark den 18. juni d.å. minner Olsen oss på at vi er midt inne i en prosess som er tilknyttet sannhets- og forsoningskommisjonen, der hun fastslår at forsoningsprosess til nå ikke har ført til mer forsoning og dialog, men heller mer konflikt og avstand mellom folk.

Jeg kan for så vidt være enig med Olsen i at forsoningsprosessen ikke har kommet særlig god i gang, men at prosessen er håpløs og til ingen nytte, er jeg ikke enig i. Forsoningen skal jo forandre et system som sentralmakta (staten) har brukt flere hundre år på å innføre, og da kan det være smertelig for mange av de gamle makthaverne å ta inn over seg at nå er det forsoning og nye tider, og kursen fra tidligere tider skal legges om! Dette er prosess og dragkamper som både er smertelig og konfliktfylte, og da spesielt utfordrende for de som tidligere har vært folkevalgte politikere og som har hatt ansvaret for å gjennomføre denne uretten.  

Når det gjelder forsoning så forstår jeg det slik at både Forsoningskommisjonen og mange andre mener at gammel urett skal rettes opp samtidig som en skal skape tillit. Dette er to svært vanskelige og krevende øvelser som skal foregå samtidig. En forsoning mellom to parter der den ene parten tidligere har stått for ugjerningen, mens den andre part har blitt utsatt for feilgrep og urettferdigheter er ikke lett. Og det overrasker meg ikke at noen av disse prosessene må få en rettslig avgjørelse der både raseri og resignasjon følger med. Hvem som viser størst raseri og resignasjon- som Olsen viser til – er sannsynligvis avhengig av hvilken side en var på før forsoningen ble iverksatt.

Ingalill Olsen nevner også at Bivdu vurderer å gå til rettssak mot staten for å avklare sjøsamiske fiskerettigheter, og hun antar at dette er fordi Bivdu er misfornøyd med kvotemeldinga.

Ja, Ingalill, Bivdu var særdeles misfornøyd med både kvotemeldinga, men det som oppskaket meg mest var saks- og behandlingsprosessen i Stortinget. For selv om Stortinget har vedtatt Sameloven og paragrafen om konsultasjon så bryr de seg ikke om at Bivdu – som er en fiskeriorganisasjon for bl.a. fiskere i sjøsamiske område – ikke var konsultert i saken. Dette til tross for at Bivdu både muntlig – i komiteens åpne høring – og i mail til næringskomiteens leder varslet at Bivdu ikke var konsultert i saken, og at dette var en saksbehandlingsfeil som måtte rettes opp. Dette ble ikke hensyntatt og saken ble vedtatt, noe som både er urovekkende og tragisk for våre fiskere, men kanskje mest for vårt demokrati Norge!

Bivdus begrunnelse for et søksmål mot staten er det som har skjedd i ressursforvaltningen de siste 40-50 år, og som vi nå ser virkningene av. Fiskekvotene reduseres drastisk fra år til år uten at staten forfordeler kvoter til Finnmark, kvotene kjøpes og selges til store verdier, båtkvoten på torsk i Finnmark er så små at de blir oppfisket før 1. april, nyetablerte fisker går konkurs og gir opp, fiskeindustrien permitterer sine ansatte og noen går konkurs, inntekten til kommunene blir redusert, skoler og barnehager blir nedlagt, folk flytter og det meldes om barnefattigdom.

Ingalill Olsen, dette er grunn til at Bivdu vil stevne staten Norge. Kort fortalt så ønsker eller evner ikke våre politikere å gjennomføre en fiskeripolitikk og forvaltning som trygger fiskerne og innbyggerne i sjøsamiske områder (område fra Trondheimsfjorden til russegrensa) sine fiskerettigheter. Alt fiske i Norge er regulert med lover og forskrifter, og ettersom Finnmark er et fiskeriavhengig fylke, så styres faktisk samfunnsutviklingen gjennom de årlige fiskerireguleringene i fiskeriene som Fiskeridepartementet og Fiskeridirektøren har ansvaret for. Og når Fiskerimyndighetene ikke forfordeler fisk/kvoter til de som bor i disse kommunene i Finnmark, så utarmes både kulturen, næring, samfunnsutviklingen i Finnmark. Dette er både sant og skremmende!

Jeg synes at Arbeiderpartiets medieavdeling kunne ha opplyst sine medlemmer om hva som skjer i fiskeriene i Finnmark i dag, og hva som er årsaken. Jeg var i Stortinget og hørte på behandlingen av Kvotemeldingen. Dette var en virkelighetsfjern og direkte nedslående opplevelse. En av representantene fra Finnmark hadde innlegg der han fortalte hvor fantastisk alt var i han hjembygda, og at kvotemeldingen med bl.a. kjøp/salg av fiskerettigheter var etterlengtet og velkommen. To dager etter blokkerte fiskerne i Finnmark en rekke havner, deriblant også Kjøllefjord. Grunnen til blokaden var at kvotene var oppfisket 1. april og de hadde ikke noe og lev av!

Fisken og fiskeriene skal være en sikker inntektskilde for fiskere, folk og de samfunn som har fiskeressursene i sin nærhet. Nå er de fleste av fiskerne i Finnmark kvoteløse og må fiske i «åpen gruppe». Dette er en gruppe som ikke har egne rettigheter, men får «smulene» etter at alle andre har forsynt seg av fiskekvoten (norsk TAC). Dette er både urettferdig og skammelig. Uten fisken så har verken Finnmark eller Nord Norge noen levende kulturhistorie å vise til. Kystfiskeutvalget beskrev retten til fiske i NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark, og det er denne retten Bivdu vil få stadfestet, en rett som bygger på alders tids bruk og sedvane. Denne retten må nå klargjøres, slik at vi for ettertiden vet hvilket rettsgrunnlag vi i fremtiden kan bygge og trygge våre samfunn på. For i dag vet vi at nasjonal lovgivning ikke følges opp av og i fiskeriforvaltningen, noe Riksrevisjonen allerede i 2020 fastslo.

Kvotemeldingen

Her fikk vi atter en gang bekreftet at det fins ikke politisk vilje i Stortinget til å gi folk i nord og i sjøsamiske områder noen fordeler i fisket, ei heller noen rett til å fiske. I meldinga godkjennes også kjøp/salg av fiskekvoter som er et effektivt middel for å sentralisere fiskeriene og eierinteressene ut av fiskeriavhengige områder og over til kapitalsterke miljø. Denne meldinga vil for all ettertid stå som et kroneksempel på at staten ikke ønsker eller evner å sikre fiskeriene og befolkningens rettigheter i sjøsamiske områder, men heller verdsetter kapital og avkastning i andre områder. Ut fra dette anser vi det som svært vanskelig – faktisk umulig – å få retten til fiske i sjøsamiske områder ivaretatt i norsk rettsvesen. Bivdu er derfor forberedt på at vår rettighetssak må bringes inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, slik at internasjonal urfolksrett blir lagt til grunn. Likeledes vil en avgjørelse i Strasbourg hindre staten i å forhandle bort våre rettigheter etter at dommen har falt, slik staten gjorde i Fosensaken.

I Havressursloven står det at det er folket som eier fisket. Men hvem eier fiskeressursene i dag? Og hva med retten til å fiske i fremtiden? Nå når Stortinget har liberalisert og godtatt ordningen med kjøp/salg av kvoter er det kapitalen og bankene som eier og har retten til fisken vår. I 2020 slo Riksrevisjonen fast at norsk fiskeriforvaltningen ikke fulgte gjeldende lov, men denne påpekningen fra Riksrevisjonen er det ingen som bryr seg om. De aller fleste i Stortinget og i forvaltningen har visstnok glemt hva Frostatingsloven fra 1100-tallet klokelig fastslo når det gjelder landets viktige ting (sitat):

 «Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Og den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.»

Bivdus mål med stevning er å få fiskerettigheten tilbake til befolkningen i nord og i sjøsamiske områder. Bivdu har ingen intensjoner om selv å eie kvoter. Vi arbeider for våre medlemmer og at befolkningen som bor i Finnmark og i nord skal eie retten til fiske i sine farvann til evig tid!

Til sist vil jeg også peke på to andre viktige momenter som også taler for å få retten til fiske i Finnmark og i nord.

Oppdrettene har til nå fått båndlegge store sjøareal der de har fått evigvarende rettigheter av kommunene, uten at noen har brydd seg om å undersøke om hvem som har rettigheter i disse områdene. Ifølge Deltakerloven § 21, siste ledd, har båter under 11 meter en lovfestet rett til fiske. Dette er kollektive fiskerettigheter som også hjemler områder for å fiske i/på. Disse kollektive fiskerettighetene eksisterer i hele de sjøsamiske fiskeområdene og er omtalt i NOU 2023:23 Havbruksutvalget innstilling, omtalt som rettsuavklart. Staten og kommunene bryr seg ikke om å utrede disse rettigheten for da kan kommunene og staten legge oppdrettsanlegg der de ønsker. For når disse rettighetene blir avklart så må både kommunene og staten hensynta disse rettighetene som er opparbeidet ved alders tids bruk og sedvane, for Plan og Bygningsloven overstyrer ikke slike rettigheter.

Et annet interessant spørsmål er at fiskerettighetene som er opparbeidet ved alder tids bruk og sedvane også vil ha betydning for hvem skal fiske torsken vår i Barentshavet? I 2012 ble det avsatt en Kystfiskekvote på 3 000 tonn torsk som hadde som mål å berge fisket og fiskerne i de sjøsamiske områdene (ca. 30 kommuner i nord). Høsten 2024 tildelte Norge en fiskekvote (tilleggskvote) til England i Barentshavet på ca 6-7 000 tonn, for noen år siden fikk Island ca. 5-6 000 tonn og nå vil EU ha en skikkelig stor kvote (kanskje 30- 50 000 tonn) av fisken i Barentshavet. Dette vil de antagelig få eller «ta selv» etter EØS avtalen. Men hvis folket i nord selv eier fisken og denne retten er beskyttet av FNs regelverk for urfolk, kan ikke EU eller andre stikke av med våre fiskeressurser, for FN lovgivningen trumfer all annen lovgivning, også EU lovgivningen. Derfor er det overordna viktig at folket i nord og i Finnmark nå sørger for å få retten til fiskeressursen vår, slik at staten og andre ikke gir disse bort til alle andre enn vi som bor her. For vi som bor her må ha den trygghet i ressursen at vi kan bygge våre samfunn ut fra de enorme fiskeressursene som er i områdene hvor vi bor.

Til sist vil jeg si til Ingalill Olsen at jeg tror at de som bor i Finnmark og nord, kan styre vel så godt over våre fiskeressurser som staten til nå har gjort, for stort verre vanstyre av fiskeriene enn det vi i dag har, kan det ikke bli. Bivdu både tør og vil ta et rettsoppgjør med staten Norge for å få slutt på dagens vanstyre, og da må en bruke rettsapparatet og internasjonal rett uansett om det vekker raseri og resignasjon blant noen få, for nå må en bringe klarhet i hvem som eier fisken og hvem har bruksrett til fisken nord og i Finnmark, for dette gjelder alle som bor i Finnmark.