BivduSaker fra årsmøtet som ble avholdt i Lakselv lørdag 9. september 2023.
Protokoll fra årsmøtet
med innkalling og årsberetning for 2022 som vedlegg.
Årsmøtesak 04/2023: Tilbakeføring av saltvannsfiskeretten til befolkningen i samiske områder
Enstemmig vedtak, med bakgrunnsinformasjon:
Innkalling med program og informasjon om årsmøtesak 04-2023: Tilbakeføring av saltvannsfiskeretten til befolkningen i samiske områder.
Dato 17.08.2023
Bivdu til rettssak mot staten på grunn av langvarig og urettmessig nedskjæring i sjølaksefiske.
Den 16. august 2023 har Bivdu, ved vår advokat Brynjar Østgård stevnet staten v/ Klima- og miljødepartementet (KLD) for Oslo tingrett for ulovlige innskrenkinger av sjølaksefisket i Tanafjorden – men med rettsvirkninger for et større område.
Stevningen kommer som en følge av at myndighetene siden 1970-tallet systematisk har kuttet i folks rett til å drive sjølaksefiske, og i den samme perioden overført innvunnet kvantum til andre grupper – særlig sørfinske turistfiskere i Tanavassdraget.
Søksmålet er også direkte tuftet på Bivdus grunnleggende prinsipper.
«Folket som bor ved sjøen har fra de eldste tider utnyttet fiskeressursene (også laks) i sine nærområder, på grunnlag av sedvanemessige rettsoppfatninger og de prinsipper som her ligger til grunn, herunder nærhetsprinsippet»
Bivdu anser at staten gjennom en rekke av år har innført innskrenkninger i sjølaksefisket som dels har vært stridende mot fiskernes hevdvunne rettigheter og mot menneskerettslige prinsipper. Innholdet i Fosendommen er derfor også aktuelt i en slik sak som dette.
Bakgrunn
Stevningen gjelder regulering av sjølaksefiske i året 2020 og går ut på at:
Regulering av sjølaksefiske i året 2020 føyer seg inn i – men er også et resultat av en lang nedbyggingsprosess av adgangen til sjølaksefiske – hvor ugyldigheten og krenkelsen meget vel kan tidfestes også tidligere, men man har valgt ut året 2020 som det mest «fremskutte».
På vegne av den sjøsamiske organisasjonen Bivdu anlegges det søksmål mot staten for håndhevelse av rettighetene til sjølaksefiske i Tanafjorden i Finnmark. Bivdu er et samisk ord som betyr fangst, jakt, fiske osv. I Bivdus vedtekter og formålsparagraf (§1 første avsnitt) heter det:
«Folket som bor ved sjøen har fra de eldste tider utnyttet fiskeressursene (også laks) i sine nærområder, på grunnlag av sedvanemessige rettsoppfatninger og de prinsipper som her ligger til grunn, herunder nærhetsprinsippet»
Bivdu ansees å være representativ for sjølaksefiskerne som gruppe, og herunder for disse i Tanafjorden. Representativiteten, organisasjonens struktur og fasthet tilsier at Bivdu har såvel partsevne og rettslig interesse.
Søksmålet gjelder Tanafjorden og Tanavassdraget. Tematikken har imidlertid aktualitet også for andre områder der sjølaksefiske utøves. Søksmålet går i korthet ut på å få kjent de offentlige lakefiskereguleringer i Tanafjorden og Tanavassdraget ugyldige, da dette ligger innenfor Bivdus kjerneområde m.h.t. formål og naturlige virkeområde (jf. de føringer som gis av Høyesterett i Fosen-dommen (HR-2021-1975-S). Bivdu anser at staten gjennom en rekke av år har innført innskrenkninger i sjølaksefisket som dels har vært stridende mot fiskernes hevdvunne rettigheter og dels vært av en slik karakter at de – uavhengig av evt. strid med hevdvunne rettigheter – rammes av forvaltningsrettslige ugyldighetsregler.
Sjølaksefisket i Tana har vært drevet i uminnelige tider, men økte særlig på 1800-tallet. Kilenøter kom i bruk rundt 1860 og krokgarn rundt 1880. Fisket skjedde dels med frittflytende og dels med faststående redskap.
Sjølaksefisket var ett av de fiskerier som la grunnlaget for bosetting langs kysten og innover i fjordene.
Professor Kirsti Strøm Bull skriver i sin bok «Kystfisket i Finnmark – en rettshistorie» at etter pomorhandelens sammenbrudd ved inngangen til 1. verdenskrig måtte kystbefolkningen i Finnmark kompensere med «nye» næringer og videreutvikling av eksisterende næringer. Flere satset da på sjølaksefiske. Ifølge Strøm Bull, har naturressursene tradisjonelt vært brukt alene av lokalbefolkningen i alders tid. Konkurranse om fiskeressursene er av relativt ny dato. Dette har ført til statlige reguleringer er gjennomført, og da – formelt, men ikke i sin helhet reelt – av hensyn til ressursene. De første reguleringer fikk man i 1848, og senere bl.a. lover på 1860- og 1870-tallet, frem mot lakseloven av 1905. Senere har man fått nyere lover, frem mot dagens lov av 1992.
Utgangspunkt er at sjølaksefiskerne gjennom tiden har utøvet sitt fiske på en slik måte, i et slikt omfang og over slikt tidsrom at det er etablert hevdvunne, tinglige rettigheter, typisk gjennom alders tids bruk. Bruk i alders tid danner som kjent et typisk og akseptert grunnlag for rettigheter, både moralsk og juridisk.
Bivdu har lagt til grunn at departementet (KLD) erkjenner sjølaksefisket som en viktig del av naturgrunnlaget for samisk kultur, og da – for nærværende sak – sjøsamisk kultur, da det for lengst er alminnelig anerkjent, politisk og rettslig, at samisk kultur har et eget, selvstendig vern i h.h.t. grunnloven § 108.
Sjølaksefisket er en del av en større sjøsamisk birgejupmi (ressursutnyttelse). Samhørigheten med, og avhengigheten av, naturen er også fremhevet f.eks. av Kystfiskeutvalget i NOU 2008:5, hvor det bl.a. heter at utvalget finner:
«… særlig grunn til å fremheve to velkjente forhold. For det første at samisk kultur i sterk grad er knyttet til naturen i de samiske bosettings- og bruksområder. Samekulturen bygger i stor grad på områdetilhørighet. For det andre at samisk kultur i dag er i en meget kritisk situasjon.»
Dette siste gjelder i særlig grad den sjøsamiske kultur, da det også gjennom rettspraksis – over tid – klart er slått fast at lokalbefolkningen, herunder den samiske, gjennom tradisjonell bruk over tid både kan opparbeide og har opparbeidet rettslige posisjoner som ikke kan anfektes eller innskrenkes av offentlige reguleringer på linje med ordinære allemannsretter, men som må hensyntas som nettopp konkrete, tinglige rettigheter. Denne praksisen er fulgt opp i både Selbudommen og Svartskog-dommen er det fremhevet at når alminnelige nasjonale tingsrettslige regler skal anvendes for å ta stilling til samenes rettigheter, må det skje på samiske premisser. Det skal dermed legges vekt på samiske rettsoppfatninger og på samiske sedvaner.
I behandling av Finnmarksloven ble det særskilt understreket at den rettsavklaringen som skal skje, skal bygge på de prinsippene som kom til uttrykk i både Selbu- og Svartskogdommene, men også i Stjernøy-dommen. Anvendelse av tingsrettslige prinsipper på samiske premisser er også i tråd med ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 nr. 1 om at det ved anvendelse av nasjonale regler overfor urfolk, skal tas «tilbørlig hensyn til deres sedvaner og sedvanerett», noe også Høyesterett har anvendt i sak Nesseby – med tilpasninger – på opparbeidelse av rettsposisjoner i fiskeriene; den samiske dimensjonen er fullt ut med, og står sentral, også på dette felt.
Det vil fremgå av ovennevnte, at lokalbefolkningen i Finnmark, herunder i Tana, gjennom alders tid har opparbeidet tinglige rettigheter til utnyttelse av naturressursene.
Norge har som kjent ratifisert FNs konvensjon om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO konvensjon nr. 169), det det fremgår at «vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene». Av dette følger at «håndverk, bygde- og lokalbasert virksomhet, naturalhusholdning og tradisjonell virksomhet for vedkommende folk, som jakt, fiske, fangst og sanking, skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde deres kultur, økonomiske selvberging og utvikling».
Videre følger det av FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen), dens art. 27 at en bør kunne anse at det tradisjonelle sjølaksefisket i Tana er en kulturutøvelse som er beskyttet at art. 27. Dette bygger også Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) på i sin temarapport i 2016: «Sjøsamenes rett til sjøfiske». I denne sammenheng er det også naturlig å vise til HR-2021-1975-S (Fosen), hvor Høyesterett la vekt på muligheten til å utøve den tradisjonelle og kulturbærende næring.
Oppsummering
Det har over år foregått en de facto omfordeling av ressurser knyttet til laksestammen i Tana, og den tapende part har vært det tradisjonelle, kulturbærende, sjøsamiske sjølaksefiske i Tanafjorden.
Reguleringene har vært «skjeve», på bekostning av det tradisjonelle sjølaksefisket.
Fisketid og redskapsbruk
Reguleringene strider mot de hevdvunne rettsposisjoner lokalbefolkningen har, og strider mot de rammer og prinsipper som kan utledes av gjeldende rett, når man ser det samlede rettskildebilde, som inkluderer det mangfold av tunge rettskildefaktorer som en i stevningen har redegjort for.
Stevningen:
Fra innspill og krav om konsultasjon med Hasvik kommune, 06.07. 2023:
Bivdu er blitt orientert om saken gjennom innspill fra Sametinget og Norges Kystfiskelag.
Tidligere innspill i saken
Oppsummering
Ved konsultasjonen ønsker Bivdu å få forelagt:
Bivdu og flere andre har fått informasjon om at Statsforvalteren i Troms og Finnmark har vedtatt nye juridiske grenser mellom elv og sjø for 10 anadrome vassdrag i Alta kommune. Utdrag fra Statsforvalterens informasjon:
Bakgrunn
Formålet med fastsetting av grensen mellom elv og sjø er å sikre oversiktlige bruksforhold, og å gjøre det enklere å håndheve regler om fiske. Bestemmelsen gjelder ikke vurdering av eiendomsgrenser mellom private rettighetshavere etter vassdragsloven, de har bare betydning i
forhold til offentligrettslige regler som gjelder fisketider og tillate redskaper. Når et område blir definert som elv, kommer bestemmelser om årsfredning, redskapsbruk og lignende inn.
Skillet mellom elv og sjø er viktige for bruken av området. I området som er definert som elv gjelder bestemmelser fisketider, redskapsbruk og lignende. I elva trenger man fiskekort for å fiske, noe man ikke trenger i sjøen. Fastsettelsen av denne grensa er viktig for forvaltningen av vassdragene, slik at man kan regulere fisket i hele vassdraget etter tilstanden på bestandene. Grensene skal avmerkes med tydelige merker, utgiftene dekkes av statskassen, jf. lakseloven § 15.
Denne fastsettelsen av grense mellom elv og sjø er også en fastsettelse av hvor langt grunneiers eksklusive rett til fiske går. Grensen har betydning for skillet mellom eierområdet og allemannsområdet. Område definert som sjø er allemannsområdet, og der er sportsfiske fritt for alle.
(…)
Samlet vurdering av grensesetting elv-sjø etter naturmangfoldloven (nml)
Prinsippene i §§ 8- 12 i naturmangfoldloven (nml.) skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, jf. nml. § 7. Statsforvalteren vurderer kunnskapsgrunnlaget som tilstrekkelig for å kunne fatte vedtak i denne saken. Det er utført befaringer og brukt flyfoto over aktuelle områder, jf. nml. § 8. Konsekvensene av foreslått tiltak regnes ikke for å gi negative påvirkninger på naturmangfoldet, heller positive påvirkninger ved at fisket blir regulert. Dette vurdert ut fra kunnskap om artenes forekomst eller utnyttelse av disse, i henhold til føre-var-prinsippet nml. § 9. Tiltaket er heller ikke regnet til å belaste økosystemet for skade, jf. nml. § 10.
Hele brevet fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark, med informasjon om hver av de 10 elvene i Alta kommune:
20.03.2023. Bivdu henstiller myndighetene til straks å øke eksisterende båtkvotene med 8 tonn i fiske på Kystfiskekvoten i åpen gruppe torsk i 2023.
Med erfaringer fra 2022 der 60 % av Kystfiskekvoten ikke ble fisket på grunn av bl.a. for lave båtkvoter, vil Bivdu – allerede nå – oppfordre Fiskeridirektøren til å øke båtkvoten i fiske på Kystfiskekvoten. For at fiskerne skal få fisket opp sin tildelte kystfiskekvote i årets vårfiske
foreslår Bivdu at Fiskeridirektoratet straks øker båtkvoter med 8 tonn.
Les mer
Bivdus foreløpige innspill til Miljødirektoratets høringsforslag til forbud mot sjølaksefiske i hele Finnmark, sammenkoblet med fiske etter pukkellaks som er en introdusert og fremmed art i sjø for sesongen 2023.
Viser til Klima- og miljødepartementets (KLD) nyhetsoppslag av 17.03.2023 og departementets oppdragsbrev til Miljødirektoratet (MD) av 09.03.2023 (merket U.Off.) samt Miljødirektoratets høringsforslag om ny forskrift for fiske etter pukkellaks i sjøen i Finnmark i 2023 og endringer i forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i sjøen av 17.03.2023 med høringsfrist 11.04.2023.
Bivdu ble fredag den 17. mars kontaktet av pressen og ble orientert om saken.
Bivdu, er en fiskeriorganisasjon som har som mål å ivareta fiskernes rett (rettighetshavere) til fiske i bl.a. sjøsamiske områder. Dette gjelder også sjøfiske etter anadrom laksefisk der. Ut fra sitt mandat har Bivdu også rett til konsultasjon med statlig forvaltning i saker som vil eller kan påvirke deres fiske som rettighetshavernes etter Sameloven § 4.1.
Våre medlemmer (rettighetshavere) som fisker laks i sjø må få videreføre sitt kultur- og næringsbaserte sjølaksefiske, der rettighetshaverne i sitt fiske etter laks har kultur- og sedvane forrang i fiske etter laks framfor turister og sportsfiskere.
Bivdu har fattet følgende foreløpige vedtak i denne høringssaken:
Bakgrunn for vedtaket:
Bivdu ber om konsultasjon med Klima- og miljødepartementet i den videre oppfølgingen av saken.
Mvh. Inge Arne Eriksen, leder i Bivdu
For spørsmål, ta kontakt med Inge Arne Eriksen, tel. 91 52 02 02.
Innlegg om oppdrett på Meronbloggen hos Mearrasiida, et sjøsamisk senter i Porsanger.
Trond-Einar Karlsen:
Januar 2014:
Den blå åkeren?! – Meronbloggen
November 2015:
Den blå åkeren del 2: Endret gyteatferd hos torsk – og større dødelighet hos yngel? – Meronbloggen
Juni 2016:
Den blå åkeren del 3: Gyteadferd torsk/skrei – Sørøya – Meronbloggen
August 2016:
Pellets-sei i Altafjorden – Meronbloggen
Alle innlegg om oppdrett på Meronbloggen (Også de ovennevnte)
Oppdrett – Meronbloggen
Uten dette fisket utsetter vi villaksen for unødvendig risiko for skade.
Felles uttalelse fra Bivdu, Sør-Varanger Sjølaksefiskarlag, Finnmark Sjølaksefiskeforening og Tanavassdragets Fiskeforvaltning
Vi er blitt gjort kjent med at våre myndigheter, representert ved Miljøminister Espen Barth Eide og Miljødirektoratet, ikke vil tillate et målrettet uttak av pukkellaks i kommende sesong. Dette mener vi er i strid med Stortingets budsjettvedtak fra november 2022 om at det skal fiskes stillehavslaks (pukkellaks) i sjøen i 2023, noe vi fiskere mener er fornuftig forvaltning. I sin iver etter å fjerne sjølaksefiskere som rettighetsgruppe i laksefisket, skal de verken få anledning til å fiske laks eller pukkellaks i kommende sesong. De er også utelukket fra å bidra med sin lokale og tradisjonelle kunnskap til de utredninger som lages i forbindelse med kommende års uttak av pukkellaks.
Tilbakeblikk på historien om pukkellaks
Fra vår side som fiskere, hersker det liten tvil om at hovedårsaken til den eksplosive veksten i bestanden av pukkellaks kommer som et resultat av en forvaltningsskandale som myndighetene selv har skap og som de har ansvaret for. Dermed stilles det et særlig krav til at de og tar et ansvar for å rydde opp.
Ser vi utviklinga av pukkellaksbestanden fra 70-tallet og utover, har det aldri vært noe stort og truende problem for villaksen.
Det som vi mener påvirker bestandsutviklinga for pukkellaksen, er at myndighetene mener at garnfiske i sjø og elv driver et overfiske på atlanterhavslaks. Ingen andre årsaker enn overfiske blir undersøkt og konsekvensene blir at garnfiskere i både elv og sjø blir pålagt
drastisk reduksjon av antall fiskere, gjentatte begrensninger i redskapsbruk og nedsatt fisketid med ca 80 %.
Den umiddelbare konsekvensen er at reduksjonen i antallet garnfiskere i sjø og elv medfører at man fjernet de aller fleste barrierer som pukkellaksen møtte på sin vei inn til elvene for å gyte. I praksis la man ut en rød løper for en fiskeart som er uønsket og som nå skal bekjempes med alle midler.
Stortingets behandling høsten 2022
I budsjettavtalen som er inngått mellom AP, SV og SP for 2023, heter det at «Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet mot pukkellaks, herunder å tillate fangst av pukkellaks i sjø for sommeren 2023.»
Til tross for dette klare vedtak fra Stortinget om å tillate fiske i sjøen etter pukkellaks i år, ser det ikke ut til at KLD-statsråden og MDIR vil vike en tomme for å tillate fiske etter pukkellaks i 2023.
De forholder seg heller til at vi skal gi pukkellaksen fritt leide opp i våre elver og gyte fritt med de konsekvenser det vil ha for villaksen til å gyte uten forstyrrelse fra pukkellaks. I stedet prøver man med tvilsom faglig begrunnelse å «tåkelegge» saken, slik at det ikke blir mulig å gjennomføre et effektivt uttak av pukkellaks i sjøen i 2023.
Det ser for oss ut som myndighetene anser det som mindre risikabelt å la pukkellaksen få gyte og fortrenge villaksen fra sine gyteområder i elvene fremfor å ha et forsvarlig og målrettet uttak av pukkellaks i sjøen med modifiserte redskaper som sørger for at villaksen ikke blir utsatt for mulige skader.
Det må her også nevnes at myndighetene selv i flere tiår har fanget villaks i kilenøter sammen med fiskere hvor formålet har vært å merke laks til bruk i forskningsøyemed. Vi hørte lite til at man her ikke så det som uforsvarlig å gjennomføre merking av laks som ble satt ut igjen fra kilenøter.
Erfaringer fra invasjonen i 2021 og tiltak for 2023
Fra forrige invasjon i 2021, husker vi godt skandalen som ble et faktum ved at daværende Miljøminister Sveinung Rotevatn ikke hadde forstått at han som øverste ansvarlig for forvaltninga av Tanavassdraget på norsk side, hadde forpliktelser om å iverksette tiltak for å stoppe invasjonen av pukkellaks.
Denne forpliktelsen er nedfelt i artikkel 15 og 16 i Tanaavtalen. Denne gir rammene for forvaltninga av Tanavassdraget sammen med finske myndigheter. Etterspillet fra forvaltningsskandalen i 2021 har medført at KLD og MDIR nå prøver å komme på offensiven til å møte den forventede invasjonen av pukkellaks kommende sesong.
Dessverre registrerer vi her at man ikke har tatt hensyn til hva både garnfiskere i elv og sjø har foreslått. Her er det kun et ensidig fokus på å ta ut pukkellaks ved hjelp av feller i elvene og ingenting skal gjøres i sjøen.
Det blir fra faglig hold advart sterkt mot den risiko villaksen utsettes for dersom den blir stående nedstrøms ei felle 3 mil oppe i Tanaelva og ei mindre felle i Masjokelva. Erfaringene fra tidligere år viser at hovedoppgangen av pukkellaks kommer midt på sommeren, og da på tidspunkt hvor temperaturen i elva normalt ligger på sitt høyeste. Selv den laveste temperaturen i elva i juli måned er så høy at den ligger over den grensa man anser for å være kritisk i forhold til at laksen krever en særdeles ømfintlig behandling under slike forhold.
Lokal medvirkning til kommende sesong
TF har fulgt forberedelsene til årets sesong siden før jul 2021 og har hele veien deltatt aktivt og levert konstruktive og ansvarlige innspill til MDIR for å stå best mulig rustet til kommende pukkellaksinvasjon.
Det må og bemerkes at ved forrige invasjon av pukkellaks i 2021, rapporterte sjølaksefiskere inn 70,7 tonn pukkellaks i fangstene sine. Dette anser vi for å være et betydelig kvantum når vi og tar i betraktning at det ikke var laksefiske i kommunene Tana, Berlevåg, Gamvik og store deler av Lebesby og i Nordkapp kommune.
For oss betyr hver pukkellaks som tas opp i sjø før den når elva mye, da en med dette vil være med på å senke risiko for uheldige og uønskede hendelser for villaksen som kan bli stående nedstrøms fiskefellene fordi store stimer av pukkellaks sperrer for oppgangen. For blant annet å utvikle en bedre tilpasset redskap til å ta ut pukkellaks i sjøen, har Bivdu er prosjekt med Møreforskning hvor en samarbeider for å finne gode og bedre løsninger enn de vi har i dag. Samtidig har Bivdu gjentatte ganger signalisert til KLD og MDIR at de ønsker å
delta i et aktivt fiske etter pukkellaks i 2023.
Dessverre har Bivdu, ei heller andre representanter for de andre
sjølaksefiskerorganisasjonene til dags dato ikke hørt noe fra verken KLD eller MDIR med om å bidra eller delta med kompetanse i forarbeidet og planlegging av fangst av stillehavslaks/pukkellaks i sjø i 2023.
Miljødirektoratet ser ikke ut til å ønske noen innblanding fra lokal forvaltning
Ved flere anledninger – også i møter med KLD og MDIR i løpet av året 2022, etterlyste leder i TF hvilke kontakter som leder for MDIR sin kompetansegruppe hadde gjort for å involvere sjølaksefiskere og deres organisasjoner i fiske etter pukkellaks. Svaret vi fikk har hver gang vært unnvikende eller negativt.
Det dukket derfor overraskende opp et svar fra Sturla Brørs i MDIR like foran pukkellaksseminaret i Tana den 17. januar i år om at MDIR hadde funnet det nødvendig å overprøve TF sitt forslag om å ta ut pukkellaks i sjøen med et eget forskningsprosjekt utført av VRL. Denne temarapporten ble presentert av Torbjørn Forseth på seminaret om pukkellaks. Dette skjer uten at han som faglig ansvarlig har funnet det nødvendig å kontakte representanter for sjølaksefiskere og deres organisasjoner for å ta med innspill her. Konklusjonen i rapporten er jo at MDIR som bestille rapporten, kan kvittere ut fiskefeller som den eneste fornuftige metoden å ta ut pukkellaks i kommende fiskesesong.
Uten dialog med sjølaksefiskere som har opptil 70 års erfaring med kilenotfiske, konkluderer rapporten med at villaksen utsettes for alt for stor risiko dersom en skal fiske pukkellaks med kilenot.
Dette er en rapport som hverken sjølaksefiskere eller TF fikk anledning til å uttale seg om før den ble lagt frem på pukkellaksseminaret i Tana, slik at en kunne få komme med innspill fra den kunnskap fiskerne selv har på redskap og fiskerikompetanse.
Dette er med respekt å melde toppen av arroganse fra ansvarlig hold i både KLD og MDIR. En kan ikke tolke dette annerledes enn at sjølaksefiskere ikke har kunnskap som kan nyttes i fangst av pukkellaks til tross for fiskere med 70 års erfaring.
Derimot lager MDIR og VRL på egen hånd en «skredderskydd» rapport – uten erfaringsbasert kunnskap om sjølaksefisket – som bekrefter egne teorier om at det ikke er mulig å fiske pukkellaks i sjøen uten å utsette vår stedegen laks for ned fisking.
Ja, vi er rystet over at KLD og MDIR verken tar hensyn til Stortingsvedtak eller den kompetansen og erfaringene sjølaksefiskere innehar i sin bekjempelse av en fremmed art som pukkellaksen er i norske farvann.
Dato: 24.02.2023
Benn Larsen, konst.dir. i Tanavassdragets Fiskeforvaltning (TF)
Inge Arne Eriksen, leder av Bivdu
Frank Emil Trastig, leder av Sør-Varanger Sjølaksefiskarlag
Lena Olsen, leder av Finnmark Sjølaksefiskeforening
Bivdus innspill til Fiskeridirektoratet 17.11.2022
Bivdu vil innledningsvis peke på noen forvaltningsmessige og praktiske tiltak som bør løses og ligge til grunn for kongekrabbefiske i 2023, og da gjerne i form av en melding til Stortinget. Noen av utfordringene er:
Bivdu vil også at forvaltningen skal belyse og komme med forslag til hvordan en skal løse utfordringer som oppstår når store deler av krabbeflåten samles på et lite område for å fiske og lever sine fangster på et lokalt fiskemottak som i utgangspunktet kun er rigget for mottak av fisk fra den lokale fiskeflåten. Dette skaper utfordringer på ulike områder, som i: selve fisket på sjøen, ved levering av fangst, ved oppgjør for fangst og ikke minst alle andre samfunnsmessige virkninger.
Utgangspunktet for disse er at «de fiskerne som er plaget og har begrensninger i sitt vanlige fiske av marine arter» har en rett til fangst av kongekrabbe.
Til forarbeidet og i behandling av denne saken har Bivdu fattet følgende vedtak:
Bivdu – vedtak: Bivdu krever konsultasjon[1] med Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet før vedtak fattes i saken som omhandler regulering av kongekrabbe i 2023.
——
Hele innspillet med alle vedtak: